Sluttpakkeavtaler sensurert – avtalelovens § 36

Etter avtalelovens § 36 kan en domstol revidere eller tilsidesette avtaler som det vil være i strid med god forretningsskikk å gjøre gjeldende – såkalt «avtalesensur». Borgarting lagmannsrett utførte slik avtalesensur i en ganske fersk dom om sluttpakkeavtaler.

Bakgrunnen for saken var sluttavtaler inngått med overtallige ansatte i Shell-konsernet, som ble overført til det nye selskapet St1.

De ansatte mente at de hadde krav på å beholde en tidligpensjonsordning fra 57 år. Sluttpakkene sa imidlertid ingenting om dette. De ansatte protesterte, men signerte likevel avtalene. De fryktet at alternativet var rene oppsigelser og fikk liten tid (litt under en uke) på å områ seg.

Lagmannsretten kom frem til at det forelå en slik avtale om tidligpensjon og dermed var sluttpakkeavtalene langt dårligere enn dersom de hadde fremsatt et krav om slik pensjon. Det var dermed i strid med god forretningsskikk å gjøre ordlyden gjeldende: «Sluttavtalen var basert på misvisende opplysninger fra arbeidsgivers side om hva arbeidstaker hadde krav på. Arbeidstaker fikk heller ikke noen reell mulighet til å forhandle om et individuelt krav om tidligpensjon, til tross for lang ansiennitet og redusert mulighet til å finne seg ny jobb.

Ankende parter var som følge av alder og langvarig tjeneste særlig utsatt, men fikk ingen særskilt oppfølgning. Flertallet finner ikke grunn til å kritisere selve nedbemanningsprosessen. For ankende parter sto det imidlertid mye på spill, uten at de var orientert om det før i sluttfasen av prosessen. Tidligpensjon var et gode de har regnet med etter lang og tro tjeneste i Shell og som ifølge deres forklaringer har hatt konkret innflytelse på deres langvarige yrkesvalg.»

Det var som sagt også et viktig moment i saken at arbeidstakerne bare fikk litt mindre enn en uke på å bestemme seg for hva de skulle gjøre:

«Det er etter lagmannsrettens syn fullt ut forståelig at de ikke våget å gi fra seg mulighetene til sluttpakke, selv om de anså seg berettiget til tidligpensjon. Ankende parter ville sannsynligvis ikke inngått sluttavtalen uten det betydelige presset de var utsatt for, der arbeidsgiver ga misvisende opplysninger om adgang til tidligpensjon og varsel om oppsigelse. Styrkeforholdet blir her avgjørende.»

Dommen illustrerer at avtalelovens § 36 også kommer til anvendelse på sluttpakker. Oppfattet den ansatte med rimelig grunn at hun var i en tvangssituasjon? Fikk hun så kort tid til å områ seg at det ikke var mulig å vurdere tilbudet sammen med en rådgiver? Hvis svaret på disse spørsmålene er ja, så ligger man raskt nært opptil en situasjon hvor domstolen kan sensurere avtalens innhold.

Skrevet av advokat/partner Thomas Lidal Jamne, thomas@pretor.no.