Sivilombudet kom 30. juni 2026 med svar på et svært relevant spørsmål for alle ansvarlig utførende entreprenører: Når noe er bygget feil, hvem er det kommunen kan pålegge å rette opp feilen?
Sivilombudet gir viktig veiledning om hvor langt ansvarlig utførendes ansvar strekker seg. Uttalelsen er nyttig påminnelse om at ansvarlig utførende normalt kan stole på prosjekteringsgrunnlaget de får, uten å selv risikere pålegg fra bygningsmyndighetene.
Bakgrunnen for saken
Stord kommune ga i september 2024 en entreprenør pålegg om retting og tvangsmulkt fordi et veikryss i Langelandsstølen var bygget uten siktlinjer iht. reguleringsplan og byggetillatelse. Vedtaket ble rettet mot entreprenøren fordi de hadde tatt på seg rollen som ansvarlig utførende for byggingen av veikrysset.
Entreprenøren påklaget vedtaket fordi feilen skyldtes prosjekteringsfeil, altså en feil i planleggingsgrunnlaget som de ikke kunne lastes for. Statsforvalteren avslo klagen.
Hvilken betydning har ansvarsfordelingen mellom foretakene?
I byggesaker er ansvaret delt mellom flere aktører: tiltakshaveren (byggherren), prosjekterende og utførende av selve byggearbeidet. Lovens system er at det skal finnes en ansvarlig for hvert steg. Pålegg om retting må rettes mot riktig aktør for den konkrete feilen; aktørene svarer for feil innenfor eget ansvarsområde, ikke for feil på en annen aktørs ansvarsområde. For utførende foretak betyr dette at man ikke kan få pålegg om å rette en feil som hører inn under et annet foretaks ansvarsområde.
Utførende kjerneansvar er å bygge tiltaket i tråd med prosjekteringsgrunnlaget, og i tråd med krav og tillatelser som gjelder for selve utførelsen. Det fremgår direkte av plan- og bygningsloven § 23-6. Ansvarlig utførende har derimot som klart utgangspunkt ikke ansvar for at prosjekteringen i seg selv er riktig. Dette hører inn under ansvaret for det ansvarlig prosjekterende foretaket.
Entreprenører må huske at de har varslingsplikt dersom man ser, eller burde ha sett, at prosjekteringen var feil eller ufullstendig. Da skal dette meldes videre til ansvarlig søker eller tiltakshaver. I lovens forarbeider er det poengtert at det er de åpenbare feil eller mangler som utløser varslingsplikt. Det skal altså i praksis en del til, noe som henger sammen med at ansvarlig utførende normalt sett ikke besitter særlig prosjekteringskompetanse.
Hvorfor holdt Statsforvalteren entreprenøren ansvarlig?
Statsforvalterens begrunnelse for å avslå klagen var at det ikke var nødvendig å avklare om feilen skyldtes prosjekteringsfeil eller utførelsesfeil, fordi de uansett anså entreprenøren som ansvarlig – blant annet fordi utførende skal plassere tiltaket riktig i henhold til situasjonsplanen, og siktlinjene fulgte av denne planen.
Statsforvalteren la også vekt på lovens ordlyd, som sier at utførende skal bygge «på grunnlag av og i samsvar med prosjekteringen, og i samsvar med krav eller tillatelser til utførelsen». (vår utheving) Statsforvalteren mente at dette «og» innebar et selvstendig ansvar for utførende, uavhengig av hva prosjekteringen faktisk viste.
Sivilombudets uttalelse
Sivilombudet var ikke enig og mente at spørsmålet om feilen skyldtes prosjektering eller utførelse var sentralt. For å kunne avgjøre riktig mottaker av pålegget måtte dette først avklares. Det var derfor en svakhet ved Statsforvalterens vedtak at de ikke tok stilling til dette. Man kunne derfor ikke med sikkerhet si hvor årsaken til den feilaktige utførelsen faktisk lå.
I denne konkrete saken var det ikke mulig å bygge veikrysset ut fra byggetillatelsen og situasjonsplanen alene – det var nødvendig med mer detaljert prosjektering i form av en 3D-modell og såkalte vips- og stikningsdata, som brukes til å styre anleggsmaskiner under selve byggingen. Det var ikke bestridt at dette detaljerte grunnlaget ikke inneholdt de nødvendige siktlinjene, og at veikrysset ble bygget nøyaktig i tråd med dette grunnlaget.
Sivilombudet mente derfor at feilen lå i selve prosjekteringsgrunnlaget som utførende entreprenør mottok, ved at siktlinjene fra reguleringsplan, byggetillatelse og situasjonsplan ikke var tatt med videre i detaljprosjekteringen. Dette talte med styrke for at feilen lå utenfor utførendes ansvarsområde.
Statsforvalterens tolkning av lovbestemmelsen og kravene til at tiltaket utføres i samsvar med krav gitt i eller i medhold av loven, fikk heller ikke støtte hos Sivilombudet. Forarbeidene slår fast at ansvarlig utførende som klart utgangspunkt kan legge til grunn at prosjekteringsgrunnlaget de får, oppfyller alle relevante krav og tillatelser. Det skal ikke være nødvendig for entreprenører å kontrollere materialet på selvstendig grunnlag. En annen tolkning ville i praksis gitt utførende et selvstendig ansvar for kvaliteten på prosjekteringen, noe som ville stride mot at det er den ansvarlige prosjekterende som alene har prosjekteringsansvaret.
Sivilombudet vurderte også om entreprenøren burde ha oppdaget mangelen selv, men fant ikke grunn til å ta stilling til det. Det tok nesten fem år fra veikrysset fikk ferdigattest til feilen ble oppdaget, noe som ifølge ombudet var en sterk indikasjon på at dette ikke var en åpenbar og synlig feil som utførende skulle ha fanget opp.
Konklusjonen
Sivilombudet kom til at entreprenøren ikke var «den ansvarlige» for at veikrysset ble bygget uten tilstrekkelige siktlinjer. Statsforvalteren hadde ikke grunnlag for sitt vedtak om pålegg og tvangsmulkt. Ombudet presiserte at ansvaret til utførende er begrenset til å bygge i tråd med prosjekteringen, og at det ulovlige forholdet i denne saken ikke skyldtes en utførelsesfeil.
Hva betyr dette for entreprenører og utførende foretak?
Uttalelsen er en nyttig påminnelse om at man som ansvarlig utførende ikke automatisk har et ansvar for at prosjekteringen man mottar er riktig eller fullstendig. Man kan som klart utgangspunkt legge til grunn at 3D-modeller, vips-data, stikningsdata og annen detaljprosjektering man mottar fra prosjekterende, er i samsvar med byggetillatelse, situasjonsplan og reguleringsplan.
Dersom det likevel skulle vise seg at prosjekteringsgrunnlaget er feil, er det som hovedregel den ansvarlige prosjekterende, ikke utførende, som må svare for dette overfor bygningsmyndigheten.
Samtidig er det viktig å ha klart for seg at dette utgangspunktet ikke er absolutt. Dersom en feil i prosjekteringen er åpenbar og lett synlig – for eksempel fordi den er sentral for utførelsen og burde vært fanget opp av en fagperson – kan utførende fortsatt ha en varslingsplikt overfor ansvarlig søker eller tiltakshaver. Foretak bør derfor fortsatt gjøre en aktiv vurdering av prosjekteringsgrunnlaget, og sørge for å dokumentere både hva som er mottatt og når, slik at man kan vise til dette dersom det skulle bli uenighet om ansvarsforholdet.
Uttalelsen er nyttig å vise til i dialog med kommuner som overveier å rette pålegg mot utførende. Den slår tydelig fast at bygningsmyndigheten først må avklare hva den bakenforliggende feilen faktisk består i, og deretter rette pålegget mot den aktøren som har ansvaret for nettopp denne feilen – ikke mot den nærmeste eller mest tilgjengelige aktøren. Et sentralt prinsipp er likevel at et pålegg om retting bare kan rettes mot en aktør som faktisk kan rette feilen. Ansvarlig utførende kan ikke pålegges å rette prosjekteringsfeil, selv om dette skulle være årsaken til en feil utførelse. I slike tilfeller må ansvarlig prosjekterende rette prosjekteringsdokumentene, slik at tiltakshaver kan bestille ny utførelse. Tiltakshaver vil da på et privatrettslig grunnlag kunne holde ansvarlig prosjekterende ansvarlig for feilen.
Pretor Advokat kan bistå entreprenører og andre ansvarlige foretak med å vurdere ansvarsforhold i byggesaker, og kan bistå ved klage på pålegg om retting og tvangsmulkt. Ta gjerne kontakt for en uforpliktende prat og vurdering av din sak.
