HR-2026-730-A | Avsagt 27. mars 2026
Innledning
Høyesterett avsa 27. mars 2026 en enstemmig dom som gir viktige avklaringer om adgangen til å gi dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 19-2. Dommen vil ha stor praktisk betydning for eiendomseiere, kommuner og alle som arbeider med byggesaker i strandsonen.
Bakgrunn og saksgang
Saken gjaldt gyldigheten av statsforvalterens avslag på søknad om dispensasjon for å anlegge en ny adkomstbrygge til en boligeiendom ved sjøen i Bærum kommune, og reiste særlig spørsmål om vilkårene for å gi dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen i et bebygd område langs Oslofjorden.
Området er regulert til småhusbebyggelse, og i kommuneplanens arealdel vedtatt i 2018 er det fastsatt en byggegrense på 30 meter fra strandlinjen. Eierne hadde søkt om dispensasjon for å bygge adkomstbrygge ved flere anledninger tidligere, men hadde fått avslag ved alle disse.
Kommunens byggesaksavdeling innvilget i første omgang dispensasjon, men på vilkår om blant annet at det ikke måtte foretas mudring, utfylling eller andre inngrep i sjøbunnen. Statsforvalteren i Innlandet ble oppnevnt som settestatsforvalter, tok klagen til følge og avslo dispensasjonssøknaden. Statsforvalteren mente at fordelene ved dispensasjon ikke var klart større enn ulempene, og trakk særlig frem at det er registrert viktige marine naturtyper – bløtbunnsområde og ålegras – rett utenfor eiendommen.
Tingretten frifant staten og kom til at vilkårene for dispensasjon ikke var oppfylt. Lagmannsretten kom til motsatt resultat, og la til grunn at dispensasjon ikke ville medføre noen «vesentlig tilsidesettelse» av relevante hensyn, og at fordelene ved å gi dispensasjon – under tvil – var «klart større» enn ulempene. Høyesterett behandlet deretter statens anke, og kom enstemmig til at avslaget var gyldig. Kommunen hadde dermed ikke rettslig adgang til å gi dispensasjon.
Høyesteretts rettslige vurdering
1. De to kumulative vilkårene i pbl. § 19-2
Loven oppstiller to kumulative vilkår for dispensasjon. For det første må de hensyn og interesser bestemmelsen nevner, ikke bli «vesentlig tilsidesatt». Er dette grunnvilkåret oppfylt, må det videre gjøres en avveining av fordeler og ulemper, og dispensasjon kan bare gis der fordelene er «klart større» enn ulempene.
Dispensasjonsadgangen er strammet inn sammenlignet med tidligere plan- og bygningslov – adgangen til å gi dispensasjon var også etter den tidligere loven en snever unntaksregel, men er forutsatt strammet ytterligere inn.
2. Særlig strenge krav i strandsonen – og i pressområder
Tillatelser til byggetiltak i strandsonen står i en særstilling. Lovens utgangspunkt i § 1-8 er at det gjelder et absolutt forbud mot å iverksette tiltak nærmere sjøen enn 100 meter fra strandlinjen. I 100-metersbeltet langs sjøen skal det tas «særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser».
En vid praktisering av dispensasjonshjemmelen vil lett kunne undergrave det systemet loven legger opp til for vern av strandsonen. Departementet har i forarbeidene understreket at «det er et nasjonalt mål at strandsonen skal bevares som natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle», og at «det skal svært mye til før dispensasjon kan gis til bygging her, spesielt i områder med stort utbyggingspress».
Lovens ordlyd og forarbeider klargjør samlet sett at vilkårene for dispensasjon skal tolkes særlig strengt der hensynene bak strandsoneforvaltningen gjør seg gjeldende, og søknaden i tillegg gjelder byggetiltak i et område med stort utbyggingspress.
3. Tiltaket vurderes som én enhet
Et viktig prosessuelt spørsmål i saken var om hele bryggen – eller bare landfestet – krevde dispensasjon. Høyesterett konkluderte med at bryggen må vurderes som ett tiltak som i sin helhet må ha dispensasjon fra byggeforbudet i kommuneplanens arealdel. Forarbeidene til § 1-8 gir støtte for at byggeforbudet gjelder hele tiltaket. Byggeforbudet i tidligere plan- og bygningslov inneholdt et eksplisitt unntak for «brygge på bebygd eiendom». At dette unntaket er tatt ut fra loven, tilsier at brygger nå er omfattet av forbudet. Byggeforbudet ville heller ikke nå sitt sentrale formål dersom en annen forståelse skulle legges til grunn.
4. Nabolagets eksisterende utbygging er uten betydning
Eierne anførte at alle naboeiendommene allerede hadde brygger, og at dispensasjon for ytterligere én brygge dermed ikke hadde merkbare konsekvenser. Høyesterett avviste denne argumentasjonen. En dispensasjon til bygging av en ny privat adkomstbrygge vil tilsidesette viktige hensyn ved forvaltningen av strand- og sjøarealene. Så lenge planene skal vurderes med utgangspunkt i situasjonen da de ble vedtatt, kan det ikke tillegges betydning at området i stor utstrekning allerede er utbygd, og at mange eiendommer har brygger som er bygget i samsvar med tidligere reguleringer – hensynet bak kommuneplanens arealdel har nettopp vært å hindre ytterligere nedbygging av strandsonen.
5. Naturverdier og føre-var-prinsippet
Sjøbunnen utenfor eiendommen består av et grunt bløtbunnsområde som tiltaket ville berøre direkte. Om lag 30 meter fra land er det lokalisert en større ålegresseng – en særlig verdifull naturtype i kystsonen, viktig som oppvekstområde for fisk og andre arter, samt for vannkvalitet og stabilisering av sjøbunnen.
Høyesterett la vekt på at både Statsforvalteren i Oslo og Viken og kommunens fagmyndighet for naturmangfold frarådet at dispensasjon ble gitt. Usikkerheten om kunnskapsgrunnlaget for å vurdere innvirkningen på ålegressenga ledet til at føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven måtte «veie tungt».
6. Interesseavveiningen – fordelene var ikke klart større
Forarbeidene klargjør at det ved interesseavveiningen er relevant å vektlegge fordeler og ulemper både for samfunnet, tiltakshaver og tredjeparter, men at fordelene fortsatt skal «begrenses til forhold som ivaretar generelle areal- og ressursdisponeringshensyn».
Fordelene ved tiltaket var i første rekke at sjøadkomsten til eiendommen forbedres. Dette er et generelt forhold ved eiendommen, men uten generell samfunnsmessig betydning. Den private utbyggerinteressen har heller ikke forankring i plangrunnlaget. Fordelen kan da bare tillegges begrenset vekt, og det er utvilsomt at fordelene ved tiltaket ikke klart overstiger ulempene.
7. Domstolskontroll
Høyesterett avklarte også at domstolene i utgangspunktet prøver fullt ut både forvaltningens lovtolkning og konkrete vurdering av om vilkårene er oppfylt. Det kan likevel være grunn til å legge vekt på vurderinger foretatt av forvaltningen i spørsmål der forvaltningsorganet har en særlig fagkunnskap eller et særlig bredt erfaringsgrunnlag. En slik tilbakeholdenhet i prøvingen kan også være aktuelt dersom dispensasjonsvurderingen reiser spørsmål som først og fremst er av planpolitisk karakter.
Oppsummering – hva betyr dommen i praksis?
Dommen er den første høyesterettsdommen som direkte avklarer innholdet i dispensasjonsvilkårene i pbl. § 19-2 andre ledd for strandsonen. De viktigste læresetningene kan oppsummeres slik:
| Tema | Høyesteretts standpunkt |
| Tiltakets omfang | En brygge vurderes som ett samlet tiltak – også den delen som ligger i sjøen |
| Nabolagets utbygging | Eksisterende tiltak hos naboene er uten betydning for dispensasjonsvurderingen |
| Naturverdier | Registrerte naturverdier og føre-var-prinsippet kan i seg selv begrunne avslag |
| Private interesser | Forbedret sjøadkomst har begrenset vekt – private utbyggerinteresser er i liten grad relevant |
| Pressområder | Terskelen er særlig høy i områder med stort utbyggingspress langs sjøen |
| Domstolskontroll | Domstolene prøver fullt ut om vilkårene er oppfylt, men med respekt for faglige og planpolitiske vurderinger |
